First time: Bysykkel, med absurditeter.

Idag overbeviste Cliff og Vistoria meg til å bli med på sykkeltur. Jeg skal innrømme jeg var skeptisk, siden de skulle kjøre sine egne sykler(som er ganske ordentlige sykler) og jeg en bysykkel. Jeg hadde forsåvidt aldri prøvd det før, men en gang måtte bli den første. Positivt overasket over fjæring i sete, syklet vi gjennom byen og ut mot ulvøya. Vi møtte forresten Beret, aka. Bears, ved operaen. Cliff så henne komme, mens jeg og Victoria gladelig kjørte intetanende forbi. Etter mye kos, spill, vin(!) og fotoshoot ved stranda på ulvøya(som kostet oss 25,- hver å komme inn på!), dro vi hjemover. Forresten, her er resultatet fra fotoshooten hvor Vics parodierte en dame vi et kvarters-tjue minutters tid observerte med sin egen fotoshoot som var langt drøyere:

                                                           På vei hjem tenkte jeg på hvor heldige vi var som slapp bomringen. I et øyeblikk av impuls dro jeg på et skikkelig surt fjes og viste rett og slett fingern til bomring-kameraene. Det passerte samtidig et par biler forbi og jeg tenkte det hadde jo vært komisk om de trodde det var ment til dem. Jeg snudde meg til Cliff som syklet ved siden av meg og meddelte tanken. Fravær av respons i form av latter oppstod, men det var egentlig greit. Jeg som syklet bysykkel, og forøvrig hadde gått langt over tidsfristen de har på syklene sine og som førte sannsynligvis til at Cliff fikk en prikk, parkerte sykkelen ved østbanehallen og trasket inn på oslo city siden Cliff og Vics dro hjem. Inne på Platekompaniet tikket det inn en melding fra mor, hvor det stod følgende:

 

 

Hva gjør du på mosseveien på en sykkel? Hilsen mamma.

Jeg tenkte: “Haha, så komisk, hun så meg der!” Og ringte henne opp. Hun svarte meg forsåvidt ikke, men ringte meg opp igjen etter litt. Da jeg spurte om hun hadde sett meg på mosseveien, prøvde hun først å spøke om at hun var synsk. Men siden vi begge jobber rett oppi høgget klarte jeg greit å avsløre den. Det hun derimot i tillegg kunne fortelle var at hun og ei på jobben hadde tatt drosje med to av beboerne oppover mosseveien. Plutselig hadde de sett synet av meg pese oppover en bakke på en bysykkel, for så å veive med neven og andre former for gestikulering. Drosjesjåføren hadde deretter sagt: “Jeg tror han viste fingern til oss!” Derpå mor hadde sagt: “Det er min sønn.” Om dette var med et smil, eller skamfullt, vet jeg ikke. De brøt så ut i latter alle mann, antageligvis med unntak av beboerne, og lurte sikkert på hvorfor jeg så sint hadde vist dem fingeren.

Hva er oddsen, sier jeg bare?